Kristians skriblerier

13. mars 2010 skjedde det. Undertegnede gikk etter mange år med øvelseskjøring og tull og utsettelser opp til førerprøven, 24 år gammel.  Jeg fikk selfølgelig den sensoren “alle” sa jeg burde håpe på å unngå. Hun kalles for Strykjernet, grunnen til det kan du sikkert tenke deg til.  Utroli nok besto jeg, og det første jeg gjorde da jeg kom hjem etterpå var å hente ukulelen og skrive en liten sang.

Ikke så lenge etterpå fikk jeg en interessant oppgave på skolen. Jeg tar altså master i musikkvitenskap, og oppgaven gikk ut på å lage en melodi til en fritt valgt tekst og arrangere det for en forholdsvis begrenset besetning.  Formen skulle være Intro 8 taker, A-del 8, B-del 8, A-del 8 og outro 8.  Brukte mye tid før jeg fant ut at jeg like gjerne kunne benytte meg av låten jeg skrev da jeg fikk lappen. Måtte forandre mye for å klare å klemme den inn i den gitte formen, men det gikk og oppgaven ble bestått.

Denne uken var tiden kommet for å gå i studio og spille inn et utkast av arrangementet.  Partituret jeg leverte inn til oppgaven var jeg egentlig aldri fornøyd med, så jeg gikk tilbake til det opprinnelige arrangementet. Resultatet ble slett ikke verst. Faktisk er jeg så fornøyd at jeg vil dele det med folket. Så her kan du høre låten som jeg har kalt Førerkort reggae. Den er spilt inn i Gary Hoffman’s studio på HiNe. Undertegnede står for vokal, kor, ukulele, bass og congas. Gary Hoffman står for trompet og  perk-samples.  Og ja, pitch correction er flittig brukt, det innrømmer jeg glatt. Kanskje burde det sågar vært brukt mer.

Onsdag den 20. april var en sorgens dag.  Da fikk  Gustav Lorentzen a.k.a Ludvigsen hjertestans under et orienteringsløp og gikk bort.  Hele Norge er i sorg, ikke minst vi som vokste opp med hans musikk, både som soloartist og med Knutsen & Ludvigsen.  Lorentzen er ansvarlig for noen av mine første og beste musikalske minner med låter som Kanskje kommer kongen, Dum og deilig, Grevling i taket, Matpakkespisevise, Hallo hallo, Bli blid og Ikke slå. Når jeg tenker tilbake på det har Lorentzen og musikken hans betydd utrolig mye for meg i oppveksten. Hans plutselige bortgang gjorde at alle gamle musikalske minner dukket opp på rad og rekke, og i nostalgiens navn har jeg bestilt en hel del av musikken hans. Når jeg en dag får egne barn skal jeg gjøre alt jeg kan for at de skal arve ihvertfall litt av min musikksmak, og det er ingen tvil om at det første de skal bli foret med er Knutsen & Ludvigsen.  Med dette sender jeg varme tanker og kondolanser til Lorentsens etterlatte, ikke minst kona Alis og Øystein “Knutsen” Dolmen, som nok savner ham mest.

Hvil i fred, Ludvigsen! Og takk for alt!

Det er ca 1 år siden jeg begynte å fable om å investere i en macbook. I går, mandag 12.4,  fikk jeg endelig pakket ut min splitter nye 13 inch macbook pro, med 2.56 GHz prosessor, den kraftigste av de to 13 inch maskinene. Det var med skjelvende hender jeg slo på dette vidunderet av en maskin jeg har ønsket meg så lenge. Bankkontoen måtte virkelig blø for den, men det var verd det. Virkelig.

I dag, tirsdag 13.4, sitter jeg irritert og vurderer sterkt om jeg skal sende den i retur. Hvorfor? Fordi apple på denne dag har funnet det for godt å oppgradere maskinen. 2.66 GHz, bedre batteritid, bedre grafikk-kort, m.m.m….  Dette er ufattelig irriterende. For all del, en “gamle” utgaven fungerer jo som faen, men med tanke på at jeg ville fått en bedre maskin for samme prisen vill jeg nok irritere meg resten av livet hvis jeg ikke bytter den inn.

Hvorfor kan ikke apple på forhånd tipse nye og gamle kunder om at en oppgradering er i anmarsj? Må da være flere enn meg som akkurat nå sitter og er temmelig irrterte for at de ikke ventet med å bestille.

Tid for litt selvreklame. Jeg har i mange år vært flittig bruker av penn og pair, evt pc. Jeg skriver mye rart, men utmerker meg i grunn kun på to områder: poesi og røverhistorier. Akkurat nå ska jeg ta for meg førstnevnte. Har opparbeidet meg en passe stor haug dikt i løpet av ordene. Noe er på nynorsk, noe er på bokmål, noe er på engelsk. Felles for alt er at det er lettfattelig hverdagspoesi som har til hensikt å få folk til om ikke nødvendigvis å le, men ihvertfall å smile. En utgivelse er vel neppe nært forestående, men inntil videre sprer jeg mine skrevne ord gjennom diverse forum og sosiale sider osm denne bloggen, facebook og min profil på dikt.no.  Her er en liten teaser, et dikt som ramlet inn i skallen min i går.

All the girls I never kissed
That would be a mile long list
I wish I kissed them all, I do!
(I almost nearly kissed a few)

I admit that I have missed
All the girls I never kissed
Should have kissed them once or twice
Today they might not look so nice

Most of them I liked so much
Most of them I hardly touched
All the girls I never kissed
Used to greet me with their fists.

If I met them all today
Would they think it was okay?
Did they care or were they pissed?
All the girls I never kissed

Språklig korrigering og annen kritikk tas i mot med takk:)

I august i fjor skrev jeg forrige bloggpost, en skravlete post skrevet i halvfylla der jeg bablet i vei om alt jeg hadde tenkt å gjøre, som inkluderte å speede opp blogginga. 8 måneder tok det for neste innlegg – det du sitter og leser akkurat nå – ble posta. Jeg var travel, utsatte og utsatte og til slutt glemte jeg alt om bloggen.  Så oppdaget jeg plutselig nyoppstartede bloggen til min gamle klassekompis Brage, og det inspirerte meg til å gjøre et nytt forsøk på å gjenopplive bloggen.

Første forsøk gikk altså i dass, men noe av det jeg bablet om har jeg greid:

- Jeg har greid å ta lappen

- Jeg har kjøpt meg akustiska bass, av merket Ibanez

- Jeg har kjøpt meg Macbook Pro

Det som ikke har skjedd enda:

- Jeg har ikke kjøpt meg Xbox

-Jeg har ikke tatt opp noen eksamener

Vel vel. Tre av fem er ikke så verst. Men fra spøk til revolver: nå skal denne bloggen gjenoppstå  i ny drakt. Temaet er snevret inn. Film, teater og musikk vil ha førsteprioritet, siden det er mine hovedinteresser.  Vil vel sneie innom andre ting også. Vi får se hva som skjer.

Det nye profilbildet mitt (som forsåvidt egentlig ikke er nytt, har hatt det lenge på facebook) er tatt i forbindelse med Nesnas studentteaters oppsetning av Robin Hood, der jeg spilte Sheriffen av Nottingham.  Synes bildet passer bra til denne bloggen. Nedsabling kan forekomme når jeg tar på meg de kritiske brillene.

Da tenker jeg vi setter strek for now. Denne gangen kommer det mer etterhvert. Æresord!

Kristian ut!